1 søndag i advent

Så er det blitt første søndag i advent og det er ikke til å tro at vi alt er kommet så langt. Vi har ikke fått funnet fram adventsstakene til å ha i vinduet enda, og jeg har vel ærlig talt ikke lyst til å finne dem fram heller. De er noen år og jeg har lyst på noe nytt, men hva jeg skal ha da vet jeg ikke....

Dagen i dag har vært en bølgedal av følelser. Jeg var vel litt ekkel i formiddag, og lot det gå utover min mann. Heldigvis har han lært meg å kjenne så godt at han ignorerte det..

Vi har i mange år vært del av en gjeng som hver søndag kl11 går tur her i området. Uansett vær. Alle de andre familiene har nå fått så store barn at de ikke lenger har bruk for vogn. Og det har de vist glemt. Da de hadde små barn gikk vi der hvor vognene kunne trilles helt fram slik at barna evt kunne legges i og trilles litt slik at de kanskje kunne sove.

Men nå som det er kun vi som har vogn (iallefall i dag) tråkkes det over bro og gjennom skog for å finne den beste plassen. Og den beste plassen var på et fjell med en skrent rett ned i et vann. Veldig barnevennlig for vår lille datter på snart 2 år. Jeg kjente jeg ble kjempe provosert, og uttrykkte min vrede til min bedre halvdel. Han fikk roet meg såpass ned at jeg holdt meg for god til å kommentere det.

I tillegg "raser" de avgårde på tur og vår lille datter som gjerne vil gå litt selv har ikke sjansen til å holde følge. Jeg skulle gjerne ha minnet dem på alle de gangene jeg og min mann måtte "tusle" avgårde fordi deres barn skulle gå.

Ellers i dag har vi vært på avslutning med "Pigis". Det er 6 jenter/damer som møtes 3 hver uke og prater. For 11 år siden var vi i samme situasjon og møtte våre menn (iallefall 5 av oss). Og vi har holdt sammen siden. 1 av oss har sluttet og 2 er kommet til. Dette er en venninne gjeng hvor jeg trives, og jeg gleder meg alltid til treffene. Og når vi har jule-/sommeravslutning har vi med mennene og ungene. Alltid veldig koselig.
Så det har vært en dag med gleder og irritasjon......

Nå sover vesla og det håper jeg ho gjør i hele natt. I morgen skal vi treffe min søster og det er alltid koselig.

Denne uka!

Min mann har vært hjemme i 3 dager nå pga sykdom. Det har vært rart å ha han hjemme, men det har gått veldig greit. Godt for lille frøkna å ha pappa også hjemme på dagen. Og godt for meg som har fått litt "fri" fra henne. Tirsdag var jeg helt alene i byen og det var deilig. Om kvelden var jeg også ute.

I natt sov jeg ikke så godt, så da lille frøkna våknet halv seks ble jeg litt fortvilet. Tok henne opp i senga vår, men ho skulle jo ikke ligge i mellom oss. Men opp på meg. Jeg kjente at det orket jeg ikke, og mannen min tok henne. Det ble hyl og skrik. Da klarte han å si: "Skal du gå å legge deg på sofaen i stua?"
Jeg ble kjempe sint fordi når jeg tar henne om natta legger jeg meg alltid på sofaen slik at han skal få sove. Men nå som han skulle ha henne ville han igjen bli i senga. Jeg tror han skjønte raskt at jeg ble sint. Fordi han fortet seg å si: "Eh vi kan legge oss i stua". Men da var jeg alt ute av rommet. Og jeg tuslet ned i kjellerstua å la meg der. Fikk sovet helt til halv 9. Deilig.

Det er Adopsjonsuke denne uka, og jeg er leder i Inoradopt på Agder. Vi hadde arrangement på tirsdag der Ane Ram var å holdt foredrag. Ho er skrevet ei fantastisk bok om det å være adoptert. Det er så godt for oss foreldre å ha denne boka å forholde seg til. Annet stoff om adopsjon/adoptivbarn er så utrolig negativt. En skulle tro når en leser slike ting så klarer ikke adoptivbarna seg i det heletatt. Så da Ane Ram gav ut sin bok slukte jeg den helt. Ho er selv adoptert fra Sør-Korea og kom her som baby på 60-tallet. Det er godt å høre henne fortelle.

Nå sitter jeg her alene og koser meg. Lille frøkna sover (for håpentligvis hele natta) og mannen min er ute. Det er godt å ha en slik kveld helt alene også. Ikke så ofte det lenger.

Surretet reperatører

Onsdag for 14 dager siden leverte jeg inn min mobil på reperasjon. Det var vist utrolig vanskelig å høre når jeg pratet, så derfor ble det gjort. Jeg hadde heldigvis gjemt på kvitteringen og den viste at jeg hadde kjøpt mobilen i juni i fjor.

Mobilen min ble sendt på verkstet og de sendte den videre til et annet verksted. I dag (15 dager etter) kunne jeg endelig hente den igjen. Jeg hadde klart å glemme å få alle mine kontakter over på simkortet og dermed stor jeg uten noen telefonnummer på den mobilen jeg hadde lånt. Irriterende nok, men jeg tenkte at når jeg får min igjen så er jeg på "banen" igjen. Men neida verkstedet hadde gjort min mobil til slik den var da jeg kjøpte den, så dermed er alle nummerene vekk.....

Ikke nok med det: de hadde reparert et eller annet på mobilen min, men ikke det de skulle så da jeg pratet med min mann hørte han meg like dårlig. Så dermed bar det rett opp på butikken igjen og der måtte jeg levere den fra meg igjen.

Ikke godt å si når jeg får den igjen. Må muligens heller kjøpe meg en ny (det er jo egentlig det jeg har lyst på). Nå håper jeg jo iallefall at de klarer å reparere det som skal repareres.

Hjelp jeg blogger

Da har jeg altså begitt meg inn på bloggeverden. Jeg har fulgt med andre i lengre tid, men aldri har jeg tørt å ta dette skrittet. Men nå som jeg er blitt hjemmefrue for en periode fant jeg ut at jeg skulle skrive noen ord.

En liten info om meg selv:

Gift på snart 10 året med min kjære...(Thor)
I høst ble vi endelig foreldre etter mye strev. Vi kom hjem med verdens skjønneste (helt objektivt altså) lille jente (Tuva) fra Kina.
Er egentlig bussjåfør, men nyter nå dagene uten stresset bak rattet.

Så nå fortiden dreier min verden seg stort sett om vår lille familie, men jeg skal prøve å ikke bare skrive om den.

Da vil jeg erklære min blogg for åpnet.
Spennende og litt skummelt om noen vil lese og følge med meg.